Av Erik Collet
Truls Aslaksby: “Slik ble det: Christianias bebyggelseshistorie på 1800-tallet”
Oslo: Ad notam forlag, 2017
I løpet av 1800-tallet opplevde Christiania en byvekst uten sidestykke i Norge. I 1830-årene gikk Christianias folketall forbi Bergen, som til da kunne ansees som den driftigste byen i Norge. De siste årene har Oslo blitt betegnet som den raskest voksende byen i Europa, men 1800-tallets bebyggelse preger fortsatt byen i dag. Særlig på slutten av det århundret var byggebransjen en svær virksomhet i byen. Den var velorganisert og produktiv og et typisk 1890-tallsbygg tok omtrent samme tid å bygge som et byggeprosjekt i dag.
Truls Aslaksby tar oss gjennom bebyggelseshistorien på en levende og godt dokumentert måte. Bokens tittel Slik ble det sier noe om hva han er ute etter: Hvorfor og hvordan ble det slik? Med hans gode kunnskap og et hav av stoff å velge mellom, reflekterer han selv over om valgene har vært riktige. Et slikt utgangspunkt gir ikke nødvendigvis en bok med bare vakker arkitektur og artige illustrasjoner av gamle Christiania. I stor grad tar den for seg den jevne bebyggelsen og ikke de nasjonale institusjonsbygningene som Slottet og Universitetet. I stedet er mye viet til økonomi, eiendomsrett og rettstilstanden i sin alminnelighet. Her er det interessant å lese at den offentlige forvaltningen av bebyggelsen slett ikke var veldig forskjellig fra hvordan det gjøres i dag. Allerede i 1827 ble det opprettet en bygningskommisjon og en reguleringskommisjon som dagens Plan- og bygningsetat er tuftet på. Spillet mellom de private og offentlige interesser var heller ikke veldig forskjellig fra i dag: Eiendomsspekulantene var minst like rå som i vår tid. Aslaksby skildrer historier med maksimumsutnyttelse, byggehøyder og grunnrenten som var datidens definisjon av verdiøkningen på eiendommen. Dette sprakk under krakket i 1899 hvor både eiendomsutviklere og banker gikk konkurs, og byggevirksomheten stoppet nesten helt opp, inntil den tok seg opp igjen rundt 1907.
Bokens omslag viser Christiania sett fra Ekeberg i 1855. Det gir et flott skue over byen hvor kirker som Trefoldighetskirken, den katolske St. Olav kirke og Domkirken Vår Frelser allerede var på plass. Interessant er det også å se Grev Wedels plass liggende åpen mot sjøen. Det skulle vi gjerne ha opplevd!
Aslaksby har gjort sine valg av hva han ønsker å ta for seg i denne boken. På en god måte har han gjort den litt forskjellig fra andre historiebøker man kan sammenligne den med. Ett kapittel synes jeg imidlertid kunne vært mer utdypet, og det er det siste kapitlet om fasadene gjennom det 18. århundret. Han skriver selv om betydningen av fasaden som det man ser av bygningen og at det er noe som «blir kjent og vurdert av de fleste». Fasaden er den delen av bygningen man kan betrakte som byens eiendom. Når man går rundt i byen er fasadene byens vegger, de danner byrom og skaper stemning og ofte begeistring. Fasaden er arkitektens signatur, men er selvfølgelig også påvirket av byggherren, økonomi, strenge servitutter og bygningslover. Fasaden er tidens speil og forteller mye om hva som skjuler seg bak. De valgte fasadene i boken drøftes inngående og grundig, men de representerer byen og hele århundret på en utilstrekkelig måte.
Byens store vekst forklares godt gjennom de flere byutvidelsene som ble foretatt i dette århundret. Med det økte naturligvis befolkningen, men tilsvarende økende bygningsmasser ble følgelig berørt av bygningsloven og ikke minst murtvangen som skjøv de enkle trehuskoloniene lenger og lenger ut. Allerede i 1845 støttet bygningsloven ideen om større murgårder, også for arbeiderklassen. Med det oppsto nødvendigheten av en tettere infrastruktur med brukbare veier, vann og kloakk. Her igjen dekker Aslaksby den «jevne bebyggelsen» godt, ikke minst ved å vise planløsningen for husene. Det viser best av alt hvordan det praktiske og sosiale liv utspant seg på den tiden. Aslaksby har dermed tatt sjansen på at de fleste kan forstå en planløsning og se organiseringen av rommene og det planhierarki som sikrer de representative rommene og de mer underordnede, betjenende rommene. Boken forklarer også hvor tette og mørke boforholdene kunne bli for de underpriviligerte i samfunnet. Her aner vi behovet for forbedring som ble løst med drabantbyer lagt godt ut av bykjernen, men det tilhører et annet århundre.
Forfatteren viser med sin gode kunnskap om byens utvikling også en påfallende innlevelse i stoffet på en underholdende måte. Dette gjøres særlig gjennom selve språket han velger å benytte. Hans selvvalgte konservative og stilrene uttrykksmåte matcher godt med bokens budskap og innhold. Samtidig tillater han seg hyppige og friske sidesleng, som for eksempel «øke trøkket oppover i fasaden», for å minne leseren om at boken er skrevet i vår tid.
Summen av dette, og dertil en glimrende design og layout av Bjørg Omholt, gjør boken interessant, meget tilgjengelig. Anbefales!
Erik Collett