Hvorfor snakker ikke arkitektene om arkitektur?

Bildet av Rodins Tenkeren er en oppfordring til at arkitekten må tenke seg godt om når han/hun skal uttale seg om arkitektur, mener arkitekt MNAL, Erik Collett.

Det er ikke ofte jeg lar meg rive med av rikssynseren Kjetil Rolness’ kampsaker, men denne gangen om arkitekturdebatten på NRK nylig har han et poeng. Her mener han at arkitekten er opptatt av alt annet enn utseendet til bygninger.

Deltakerne i Debatten var nesten alle arkitekter hvor det naturlig nok blir store forventninger fra seerne om hva arkitektur egentlig handler om. Her hadde arkitektene en gyllen anledning i beste sendetid å forklare hva vi jobber med og hvorfor ting er blitt som det er blitt.

Og Rolness siterer fra Debatten ganske riktig: Arkitektenes forklaringer er «å skape naturlige ventilasjonskonsepter», «sol, vind og termodynamiske forhold, oppvarming, ventilasjon og sosial kontekst». Videre skvises arkitektene av utbyggere, økonomi, byråkrati og byggeforskrifter.

Det kan også nevnes at Voldsløkka skole er blitt til grunnet «energikrav og anskaffelsesprosesser». Alt dette er ubrukelige forklaringer for den jevne TV-titter. Det sier ingenting om hvorfor våre byggete omgivelser ser ut som de gjør.

Programleder Fredrik Solvang gjorde det heller ikke bedre ved bare å la disse utilstrekkelige argumentene henge under hele debatten. Han skulle ha sett de tilstedeværende arkitektene inn i hvitøye og spurt dem om hva arkitektur egentlig er for noe.

Og det er trist at arkitektene ikke makter å gjøre det selv.

På tidlig 1980-tallet skrev jeg i Arkitektnytt at arkitektene ikke var interessert i å snakke om arkitektur. Den gangen ble arkitektur erstattet med politikk. Etter mitt skjønn er det noe av forklaringen hvorfor funksjonalismen i den perioden ble oppfattet som uttørket og manglet evnen til fornyelse.

I dag er politikk erstattet med alle de miljø- og klimahensynene som er pålagt oss i all planlegging av byutvikling, bygg og anlegg. Vi skal selvfølgelig ta et medansvar i dette, men det forklarer eller garanterer ingenting om hva god arkitektur er.

Alle disse verdiene kan fanges opp i et prosjekt på høyeste nivå og likevel kan huset eller anlegget fremstå som et miserabelt produkt overfor både sine omgivelser og bruker.

Så hvordan skal vi forklare god arkitektur? Er det som katolikkene hvor guddommen er et mysterium og derfor uforklarlig? Kanskje man skulle se tilbake i tid om det finnes noen formuleringer der fra våre fordums kolleger?

«Form follows function» er jo et kjent sitat fra arkitekt Louis Sullivan. Han mente at bruken av objektet (les huset) ga formen, og at form og funksjon var ett. Å snakke om form gir helt sikkert mening for alle. Og med form kan vi knytte proporsjoner, farge, formen til omgivelsene etc. Form er også følelsesladet (i motsetning til ventilasjon, U-verdier) og gir oss et skapende og emosjonelt forhold til oppgaven.

I arkitekturkritikken blir alltid de «ikke-så-bra-prosjektene» hengt ut. Da burde for eksempel arkitektorganisasjonene gå raskt ut med å vise til de gode forbilledlige prosjektene. For vi lever i en tid hvor det skapes arkitektur av høy kvalitet i landet vårt.

I utgangspunktet har alle arkitekter en god mulighet til å gjøre samfunnsgavnlige tiltak med høy arkitektonisk kvalitet som stimulerer til hele vårt sanseapparat.

Publisert på arkitektur.no 14.12.2023

Les artikkelen her

Opprop: Alle arkitektorganisasjonene = ett forbund!

Tiden er moden for å danne ett stort arkitektforbund for alle arkitekter, interiørarkitekter og landskapsarkitekter!

Vi må skape en endring og samarbeide for å kjempe for arkitekturens rammer. Vi trenger en større tyngde og posisjon i samfunnsdebatten!

Vi må finne en modell som samler oss med en sterk identitet både i organisasjonslivet og i prosjektsammenheng. En paraplyorganisasjon kan løse dette ved at alle organisasjonene beholdes innenfor paraplyen, men utad fremstår som ett fagforbund.

- Med ett fagforbund blir det EN lik kontingent for alle

- Det gir en bedre utnyttelse av tverrfaglig kompetanse hvor alle er likeverdige arkitekter innenfor sitt felt.

- En stor fagorganisasjon vil kunne drive mer rasjonelt og tilby sine medlemmer enda bedre faginnhold og beskytte vårt fagområde i bransjen og i lovverket.

- Ett arkitektforbund med en slik organisasjon og størrelse vil få en vesentlig bedre styrke og synlighet i samfunnspolitikken.

For at fagorganisasjonene skal komme videre med dette, trenger de å se at deres medlemmer virkelig ønsker en forandring. Vi ber deg derfor å slutte opp om å lage ett stort fagforbund ved å skrive under på dette oppropet.

Signér oppropet!

Initiativtagere:

Erik Collett, arkitekt MNAL, Oslo
Birgitte Skjerve, arkitekt MNAL, Oslo
Kai Reaver, arkitekt MNAL, Oslo
Øyvind Sørbøl, arkitekt AFAG, Trondheim
Hanne Arvik, interiørarkitekt MNIL, Oslo
Lene R. Edvardsen, MNAL, Finnmark
Heidi Borgersen, MNLA, Sandefjord

Høyt og lavt

Et spørsmål, bare

Det planlegges bygging av flere høyhus i Oslo sentrum. Er det egentlig et problem?

– Vi bør avskaffe ideen om virkelig høye bygninger i Norden, mener Eric Collett.

TEKST: Tormod Aasli Kvithyld
FOTO: Jahn Kuel

– Det finnes ingen gode argumenter, verken kulturelt, politisk eller klimatisk for at vi skal bygge høyhus i Norge. Høyhus har alltid vært et maktsymbol, og er fortsatt en viktig for- klaring på hvorfor mange vil bygge høyt. De virkelig høye bygningene ser vi typisk i land som er på et tidlig stadium i kapitalismen eller har behov for å manifestere makt, som Dubai og Kina. Det er land med helt andre kulturer enn vår.

– Barcode er et vellykket høyhusprosjekt med sin oppstilling av slanke bygg som sam- let gir en enhetlig bydel. Ved Oslo S planlegges høyhus i tillegg til Oslo Plaza og gamle post- girobygget, uten samme helhetstankegang. Slike prosjekter må vi til livs.

– Noen argumenterer for at prosjektene er miljøvennlige, ofte viser arkitekttegningene fasader fulle av planter og trær. Dette er en lite troverdig grønnvasking av enorme byg- geprosjekter. Et annet problem er at bruker- ne av høyhus ønsker så mange kvadratmeter som mulig per etasje. Dermed risikerer vi at det reiser seg massive giganter i bybildet. Høyhus kaster lange skygger og fører til vind- turbulens. På våre breddegrader vil de gi en iskald vind.

– Vi bør avskaffe ideen om virkelig høye bygninger i Norden og rendyrke en lavere, ho- mogen bebyggelse som er tilpasset landskap og øvrig bebyggelse. Den gir bedre vern mot et nordisk klima og slipper det lave vinterlyset inn i gatene. I verdenssammenheng er dette mye mer interessant enn å reise nok et bygg på over hundre meter.

Eksperten
HVEM: Erik Collett, sivilarkitekt.
BAKGRUNN: Arkitekutdannet fra Universität Innsbruck og Technische Universität München. Fast sensor ved arkitekthøg- skolen i Oslo og tidligere leder av Oslo arkitektforeningen.
ELLERS: Født i 1950. Bor på Briskeby i Oslo.

Publisert i Obosbladet nr. 7 2020
Les bladet

Arkitektorganisasjonene; et sukk og en visjon

Det har i årenes løp vært gjort flere forsøk på både å splitte og samle våre ulike arkitektorganisasjoner. Det siste forsøket ble gjort i perioden 2012-15 hvor det ble lansert et stort prosjekt for å samle NAL, Afag, LNA og NIL til en organisasjon. Det var en flott visjon som etter en lang og kostbar prosess dessverre falt på stengrunn. Så tok NAL initiativ til å forbedre organisasjonen med dyr ekstern hjelp fra konsulentfirmaet First House. I 2017 ble dette for oss medlemmer lansert som en stor forbedring for NAL. Internt oppleves det i dag som en del organisasjonsmessige forbedringer mens det eksternt, dvs. for medlemmene og samfunnet for øvrig, aldri ble riktig forstått eller verdsatt og i dag glemt. Medlemstallet i NAL bekrefter det ved å stå omtrent på stedet hvil med ca. 60% av alle registrerte ferdigutdannete arkitekter. Bekymringsfullt er det at tilslutningen fra studentene er synkende.

NAL har mye bra å tilby sine medlemmer som kurs og andre faglige arrangementer, prisutdelinger, komiteer og råd. NAL er en fagideel medlemsorganisasjon som burde være det opplagte stedet der arkitektene melder seg inn og møtes, men 4 av 10 gjør det ikke. Forklaringen er fordi det opptrer konkurrerende organisasjoner som gjerne vil ha arkitektene som medlemmer hos seg. Det er særlig Afag og Tekna (Over 80 000 medlemmer med engasjement for realfag, teknologi og naturvitenskap.). De kan tilby noe som NAL ikke kan tilby like godt, og da er det for mange likegyldig om det er en ideell fagoranisasjon eller en mer yrkesrettet forening som lokker. I tillegg har vi Arkitektbedriftene som er en bransjeorganisasjon for sine medlemsbedrifter. De mener de er uerstattelige i sin yrkesvirksomhet og representerer de store og mellomstore arkitektkontorene. Deres kurstilbud er imidlertid slående like NAL’s tilbud og har således en overlappende skjebne med NAL. NIL og særlig LNA har økt i kompetanse og profesjonalitet, men er såpass små at deres stemme blir lite hørt. Konklusjonen er at det er for mange arkitektrelaterte organisasjoner, og de er for små.

DogA for Design og Arkitektur har lekre nettsider og et lekkert program, men har endret seg ved å være tilknyttet Næringsdepartementet og ikke som tidligere Kulturdepartementet. Det gir DogA en annen kultur mer rettet mot kommersiell og salgbar design. Arkitekturfeltet er mao blitt svekket i Hausmanns gate.

Så har vi Arkitekturmuseet på Bankplassen. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design har omorganisert seg slik at museet nå bare har en samling og en administrasjon. Arkitekturdelen er således nedlagt som egen avdeling i museet. Det har resultert i at hele den flotte fagstaben som satt på Bankplassen nå er borte, og det sitter bare få igjen blant over 200 ansatte i nybygget på Vestbanen. Programmet for Arkitekturmuseet fremover er uvisst, og mange er engstelig for at hele Arkitekturmuseet vil tørke ut og i verste fall stenges.

Summen av alt dette er at arkitektene i Norge i dag har en bekymringsfull svak posisjon i organisasjons- og samfunnslivet. Paradokset er at norsk arkitektur i vår samtid er kanskje på sitt aller beste. I både privat og offentlig regi fremstår de byggete omgivelser skapt av norske arkitekter på et meget høyt nivå som har påkalt oppmerksomhet og anerkjennelse både nasjonalt og internasjonalt.

Dette bør rettes opp slik at arkitektenes prestasjoner samsvarer med en sterk arkitektorganisasjon. I Danmark har de en sterkere samfunnsposisjon med sitt Danske Arkitekters Landsforbund og Dansk Arkitektur Center, kalt DAC. DAC med sine 69 ansatte driver med utviklings- og formidlingsprosjekter og har sitt kapitalsterke Realdania og den danske stat som sitt finansielle grunnlag. Mange mener det samme med Sverige hvor over 95% er medlemmer av Sveriges Arkitekter som er en fag- og bransjeorganisasjon for arkitekter, planleggere, interiørarkitekter og landskapsarkitekter. Disse arkitektorganisasjonene i våre to naboland har en vesentlig sterkere fag- og samfunnspolitisk innflytelse enn det vi har i Norge.

I dag er det stort sett enighet om å bevare de fem eksisterende arkitektrelaterte organisasjonene. Å flytte fra Josefinesgate i Oslo står heller ikke på agendaen i styrerommet for eierselskapet Arkitektenes Hus AS. Det hersker en konsensus om å holde på det bestående hvor man har høstet sin erfaring og trygghet. Tidligere forsøk på å endre dette er blitt feid under teppet. Men hvis vi ønsker å styrke vårt fag både innad og samfunnspolitisk, er tiden moden for store endringer. Dette må gå ut på å samle alle arkitektorganisasjonene til ett forbund og huse dem i et nytt representativt sted. En aktuell modell for dette er å etablere en paraplyorganisasjon eller en polysentrisk konstruksjon bestående av alle de eksisterende organisasjonene. Da behøver ikke disse nedlegges, og man unngår det dramaet som ble utløst under forsøket på å samle i 2015. Da kan hvert medlem fortsette med sin tilhørighet til sin forening, men utad er det bare hoved- eller paraplyorganisasjonen som skal fremstå. Medlemskontingenter og arkitekttitler kan også endelig få en enhetlig løsning for alle. Et arkitektforbund med en slik organisasjon og størrelse vil få en vesentlig bedre styrke og synlighet i samfunnspolitikken. Man får en bedre mulighet til å likestille seg med dem man skal likestille seg med og bli hørt der man skal høres. Synligheten kan også knyttes til et nytt Arkitekturens Hus. Nåværende tilholdssted i Josefines gate har vært et vellykket sted i nesten 60 år, men er gått ut på dato av flere grunner. Det har vært gjort mye research på dette uten å ha kommet i mål med noe, men tiden er inne for å finne et annet sted som ligger nærmere sentrum, eiet eller leiet. Huset må være et aktivt møtested for medlemmene og samtidig være åpent og inviterende for publikum. I tillegg til de nåværende funksjonene bør det være plass for utstilling/galleri, f.eks. plass for wildcardkontorer og/eller et stort arkitektkontor som en økonomisk støttebærer etc.

Mennesket har en dobbel gave, mente statsviteren Hannah Arendt. Den doble gaven er frihet og handling. Med disse skapes det virkelighet i samhandling og diskusjon med andre. Bare i felleskap kan vi omstille kursen for fremtiden.

Erik Collett

mnal

Pandemien bør få oss til å tenke nytt om arkitektur og byutvikling

Byen etter korona

Y-blokkens cellekontor-struktur er smittevernsmessig forbilledlig. Det, og så mye annet, kan vi ta med oss videre fra koronalimboen, skriver arkitekt Erik Collett.

Vitrius fra det 1. århundre, også kjent som «verdens første arkitekt», beskrev viktigheten av holdbarhet, nytte og skjønnhet. Det høres kanskje ut som en klisjé, men her har vi sviktet i mange ledd, skriver arkitekt Erik Collett: Nå er tiden inne for å reflektere, bli kvitt ukulturen og tenke nytt.

Illustrasjon og tekst: Erik Collett

Korona.

Tomme gater, stengte lokaler, tomme arbeidsplasser og lukkede offentlige bygninger.

Først ble byene helt stille.

Alle satt spent hjemme og lyttet til de neste beskjedene som strømmet inn via alle våre digitale nettverk. Byene holdt pusten i påvente av at det skulle gå over. Men når og hvordan dette ville skje, visste vi like lite om, som under Svartedauen og Spanskesyken.

Det smittsomme viruset er like uforutsigbart som tidligere pandemier. Og nå opplever vi en langsom oppvåkning, som etter en tornerosesøvn. Menneskets trang til å se andre og være virksom melder seg igjen. Byene våkner opp, men det skal gå langsomt.

Denne lammende opplevelsen, etterfulgt av en mellomsituasjon som vi befinner oss i nå, gir oss et pusterom til å tenke over hvordan byene kan utvikles fremover. Skal alt bli som før?

Som et epletre
Byen er en dynamisk maskin som er i konstant bevegelse, men dagens «vent-situasjon» gir byen et pusterom. En slik konsolidering er nødvendig på samme måte som et epletre som velger å ikke gi like mye frukt hvert år.

Det er viktig at byene holder på sin identitet og egenart, men de blir derfor sårbare overfor hastige og spekulative endringer. De store offentlige bygningene har et ansvar her ved å holde på institusjonene og plasseringen i bybildet.

I de siste 10-15 årene har en rekke viktige kultur- og institusjonsbygg stått tomme i Oslo, og tomme bygg er et varsko om at en by ikke er bærekraftig. Et tomt bygg fremstår dyster og urovekkende i stedet for å være inviterende og funksjonell. De stengte museene og teatrene i denne krisetiden minner oss om museumsgjenstandene som har eksistert i tusen år og de gamle historiene vi får høre i teatrene som er en oppløftende påminnelse om menneskenes utholdenhet.

I disse dager åpner blant annet Prado-museet i Madrid. Folk strømmer til for å mette sitt kulturbehov, og museet vil i en periode ha gratis adgang. I Oslo venter vi utålmodig på åpningen av det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen og på oppussing og gjenåpning av Nasjonalgalleriet og mange flere signalbygg som åpner i Oslo dette året.

Nå er tiden for å reflektere
Mange har reflektert over dette. Noen ser en trygghet i at ingenting skal forandre seg, mens andre ser sin drøm gå i oppfyllelse gjennom store forandringer. Kan det være at byene slipper taket i oss, og at vi søker ut i naturen? At vi blir mer ydmyke overfor dyrene som vi har plaget og mishandlet, som noen mener har slått tilbake på oss med denne pandemien?

Hvis det resulterer i fornyet respekt og forståelse for hvordan vi behandler vår klode, er dette en god endring. Men de siste tiårene har menneskene hatt en voldsom dragning mot byene. Snart vil åtte av ti av jordens befolkning bo i byer, og gjerne i megalopolis: Byer med titalls millioner innbyggere, med eller uten adresse.

Tetthet og kaos
Den kjente hollandske urbanistarkitekten Rem Koolhaas skrev i 1978 boken «Delirious New York», hvor han fremelsker byens tetthet og intensitet, men peker samtidig på en utfordrende kompleksitet som han kaller for «opphopningens kultur». Senere artikulerte han kompleksiteten med en anerkjennelse av kaos. Byene er blitt så svære at vi ikke lenger må tro at vi kan ha alt under kontroll og da heller må akseptere en form for kaos.

I dette kaoset ligger vel forklaringen på den pandemien vi er midt oppe i nå. Dagens situasjon har fått den gamle urbanisten Koolhaas til å snu opp-ned på sin verdensanskuelse: Nå har han mistet troen på byene og vil vende blikket mot de tynnere befolkede regioner. Distriktene og landsbygda vil tilby oss det sunne livet. Med mer hjemmekontor for dem som kan, vil det også bidra til en slik livsform. Dette kan resultere i mindre bybruk som igjen vil gi mindre rushtrafikk og mindre CO2-utslipp.

Byene vil slett ikke bli forlatt og forfalle likevel. Det er umulig å reversere byenes eksistensberettigelse, men grådigheten og ekspansjonen vi har sett i vår tid vil sannsynligvis modereres med en mulig svakere og annerledes økonomisk struktur. Det vil bli færre nybygg og flere transformasjoner og ombygginger som kan gi miljøgevinster og et bedre energiregnskap.

Cellekontorets renessanse
For Oslos del burde det planlagte Regjeringskvartalet fremstå som et eksempel på moderasjon ved å radikalt skalere ned omfanget av prosjektet.

Y-blokken kan og bør bestå, fordi den er full av cellekontorer. Ja, de vil få en renessanse på grunn av smittefaren.

Denne bygningen vil ikke bare huskes som et sosialdemokratisk pionérbygg og internasjonal kunst, men også som en forbilledlig løsning for cellekontorene, som nå igjen kan bli høyaktuelle.

Lokalene på arbeidsplassen blir derfor mindre og mer beskyttet, mens boligene bør bli romslige, både fordi det i de senere årene har vært spekulert i altfor små leiligheter og at større rom gir lys og luftighet. Med mer hjemmearbeid blir boligen enda viktigere og planløsningen må sees på nytt.

Oslo er i ferd med å miste noe
Pusterommet koronasituasjonen har gitt oss, kan også gi oss en anledning til å forstå at høybygg ikke passer på våre breddegrader. De gir en uheldig silhuett, skaper vindturbulenser og mye skygge på gateplan. Historisk har høybygget vært et maktsymbol og prestisje, men er egentlig det motsatte av god byplanlegging som bør bestå av en tett, relativt lav homogen bebyggelse hvor alt føyer seg inn i en helhet.

Da skapes det trygghet og identitet.

Oslo er i ferd å miste dette i vitale deler av byen. Det er også noe mer nordisk over en tett, relativt lav bebyggelse. Den gir et bedre vern mot et tøft klima og det lave vinterlyset slipper lenger inn i gatene.

Det planlegges høybygg rundt Oslo S som er høyere enn Oslo Plaza. Dette er etter manges oppfatning en misforstått fremtidsvisjon. Visjonen går ut på moderasjon, grønne verdier og respekt for tilpasning til byens øvrige substans. Derfor har Plan- og bygningsetaten «skutt ned» de øverste foreslåtte etasjene for ett av disse høyhusene.

Skyskraperen «Det Store Blå» på Fornebu ble også «skutt ned».

Forhåpentligvis blir også det svære høyhuskomplekset for nytt sykehus på Gaustad stoppet. Bygging av sykehus må være forberedt på nye pandemier, noe som betyr å bygge lavt og i bredden.

«Verdens første arkitekt», Vitruvius, fra det 1. århundre, beskriver viktigheten med holdbarhet, nytte og skjønnhet. Selv om dette kan høres ut som en klisjé, har vi her sviktet i mange ledd.

God byutvikling er som epletreet med sin grunnstamme, sitt intrikate nettverk fra de store hovedårene til de finstemte små, sin organiske vekst, sitt klorofyll og fotosyntese. Vår sjokkartede koronaopplevelse åpner for moderasjon og nytenkning. En ny bykultur må kunne gi byen det trygge, private rommet, et effektivt yrkes- og arbeidsliv og det gode møtet i det offentlig rom i en symbiotisk helhet.

Saken ble publisert som kommentar i Subjekt 18.06.2020

Høyhuset på Fornebu har feil signal

Erik Collett, arkitekt

Kjell Inge Røkke og Aker lanserer et gigantisk høyhus kalt Det Store Blå på Fornebu. Å presentere REV Ocean og World Ocean Headquarters med et høyhus passer ikke og høyhus i Norge er i utgangspunktet feil.

Allerede i 1922 ble det lansert en internasjonal konkurranse i Chicago om det såkalte Tribune Tower med høyhuset som et symbol for makt og synlighet i bylandskapet. Nesten 100 år senere er det fortsatt interesse for maktsymbolikken høyhuset kan ha, men det ser man mer i land med en annen kultur og et annet styresett enn vår. For store internasjonale organisasjoner ser man oftere lave campuser som har en mer varsom og økologisk tilpasning til sine omgivelser. På samme måte som Aker på Fornebu er de så store at det ikke er plass for dem i byene, og de etablerer seg litt ut i periferien og tilpasser seg der. Høyhus oppsto i storbyer hvor grunnflaten var knapp og man måtte gå opp i høyden. På Manhattan i New York er alle bygningene høyhus og byen blir således vertikal og får sin egen identitet på den måten. Ut fra denne definisjonen blir et høyhus på Fornebu helt galt. Et høyhus her melder seg ut av alt annet rundt seg. Den vil fremstå som en fremling som ikke snakker med noen. Dertil har man på våre breddegrader problemer med skyggevirkning det meste av året. Høybygg forårsaker også uheldige vindturbulenser. Aker har allerede et stort administrasjonsbygg på Fornebu liggende ved siden av høyhusprosjektet. Med dette har Aker allerede etablert en bygningsstruktur som man utmerket godt kunne spille videre på. Da ville hele komplekset fremstå på en enhetlig og homogen måte. Nybygget for World Ocean Headquarters må gjerne ha et sterkt særpreg og et ikonisk image, men ikke som høyhus!

REV Ocean skal med sitt nybygg «minne oss om betydningen havet har for livet på jorden». Dette har da ingenting med et høybygg å gjøre? Prosjektet har for øvrig gode formål; bygningen skal huse forskningsmiljøer, utdanningsinstitusjoner og såkalte relevante bedrifter. Disse miljøene er normalt ganske jordnære og trenger kontakt med bakkeplan mer enn å sveve høyt oppe i et gigantbygg.

Konklusjonen må således være at disse svære høybyggene har ingen tradisjon og heller ingen fremtid i vår del av verden, hverken kulturelt, klimatisk, miljømessig eller politisk. De arkitektkolleger som lar seg rive med i slike prosjekter, bør ta et faglig oppgjør på forhånd om slike volumer harmonerer med omgivelsene og har noen som helst samfunnsmessig fornuft og nytte. Kjell Inge Røkke og World Ocean Headquarters må gjerne etablere seg på Fornebu, men da som en del av en stor, felles og flott campus som også består av alle de andre virksomhetene som har slått seg ned der.

Bokanmeldelse: "Slik ble det: Christianias bebyggelseshistorie på 1800-tallet"

Av Erik Collet

Truls Aslaksby: “Slik ble det: Christianias bebyggelseshistorie på 1800-tallet”
Oslo: Ad notam forlag, 2017

I løpet av 1800-tallet opplevde Christiania en byvekst uten sidestykke i Norge. I 1830-årene gikk Christianias folketall forbi Bergen, som til da kunne ansees som den driftigste byen i Norge. De siste årene har Oslo blitt betegnet som den raskest voksende byen i Europa, men 1800-tallets bebyggelse preger fortsatt byen i dag. Særlig på slutten av det århundret var byggebransjen en svær virksomhet i byen. Den var velorganisert og produktiv og et typisk 1890-tallsbygg tok omtrent samme tid å bygge som et byggeprosjekt i dag.

Truls Aslaksby tar oss gjennom bebyggelseshistorien på en levende og godt dokumentert måte. Bokens tittel Slik ble det sier noe om hva han er ute etter: Hvorfor og hvordan ble det slik? Med hans gode kunnskap og et hav av stoff å velge mellom, reflekterer han selv over om valgene har vært riktige. Et slikt utgangspunkt gir ikke nødvendigvis en bok med bare vakker arkitektur og artige illustrasjoner av gamle Christiania. I stor grad tar den for seg den jevne bebyggelsen og ikke de nasjonale institusjonsbygningene som Slottet og Universitetet. I stedet er mye viet til økonomi, eiendomsrett og rettstilstanden i sin alminnelighet. Her er det interessant å lese at den offentlige forvaltningen av bebyggelsen slett ikke var veldig forskjellig fra hvordan det gjøres i dag. Allerede i 1827 ble det opprettet en bygningskommisjon og en reguleringskommisjon som dagens Plan- og bygningsetat er tuftet på. Spillet mellom de private og offentlige interesser var heller ikke veldig forskjellig fra i dag: Eiendomsspekulantene var minst like rå som i vår tid. Aslaksby skildrer historier med maksimumsutnyttelse, byggehøyder og grunnrenten som var datidens definisjon av verdiøkningen på eiendommen. Dette sprakk under krakket i 1899 hvor både eiendomsutviklere og banker gikk konkurs, og byggevirksomheten stoppet nesten helt opp, inntil den tok seg opp igjen rundt 1907.

Bokens omslag viser Christiania sett fra Ekeberg i 1855. Det gir et flott skue over byen hvor kirker som Trefoldighetskirken, den katolske St. Olav kirke og Domkirken Vår Frelser allerede var på plass. Interessant er det også å se Grev Wedels plass liggende åpen mot sjøen. Det skulle vi gjerne ha opplevd!

Aslaksby har gjort sine valg av hva han ønsker å ta for seg i denne boken. På en god måte har han gjort den litt forskjellig fra andre historiebøker man kan sammenligne den med. Ett kapittel synes jeg imidlertid kunne vært mer utdypet, og det er det siste kapitlet om fasadene gjennom det 18. århundret. Han skriver selv om betydningen av fasaden som det man ser av bygningen og at det er noe som «blir kjent og vurdert av de fleste». Fasaden er den delen av bygningen man kan betrakte som byens eiendom. Når man går rundt i byen er fasadene byens vegger, de danner byrom og skaper stemning og ofte begeistring. Fasaden er arkitektens signatur, men er selvfølgelig også påvirket av byggherren, økonomi, strenge servitutter og bygningslover. Fasaden er tidens speil og forteller mye om hva som skjuler seg bak. De valgte fasadene i boken drøftes inngående og grundig, men de representerer byen og hele århundret på en utilstrekkelig måte.

Byens store vekst forklares godt gjennom de flere byutvidelsene som ble foretatt i dette århundret. Med det økte naturligvis befolkningen, men tilsvarende økende bygningsmasser ble følgelig berørt av bygningsloven og ikke minst murtvangen som skjøv de enkle trehuskoloniene lenger og lenger ut. Allerede i 1845 støttet bygningsloven ideen om større murgårder, også for arbeiderklassen. Med det oppsto nødvendigheten av en tettere infrastruktur med brukbare veier, vann og kloakk. Her igjen dekker Aslaksby den «jevne bebyggelsen» godt, ikke minst ved å vise planløsningen for husene. Det viser best av alt hvordan det praktiske og sosiale liv utspant seg på den tiden. Aslaksby har dermed tatt sjansen på at de fleste kan forstå en planløsning og se organiseringen av rommene og det planhierarki som sikrer de representative rommene og de mer underordnede, betjenende rommene. Boken forklarer også hvor tette og mørke boforholdene kunne bli for de underpriviligerte i samfunnet. Her aner vi behovet for forbedring som ble løst med drabantbyer lagt godt ut av bykjernen, men det tilhører et annet århundre.

Forfatteren viser med sin gode kunnskap om byens utvikling også en påfallende innlevelse i stoffet på en underholdende måte. Dette gjøres særlig gjennom selve språket han velger å benytte. Hans selvvalgte konservative og stilrene uttrykksmåte matcher godt med bokens budskap og innhold. Samtidig tillater han seg hyppige og friske sidesleng, som for eksempel «øke trøkket oppover i fasaden», for å minne leseren om at boken er skrevet i vår tid.

Summen av dette, og dertil en glimrende design og layout av Bjørg Omholt, gjør boken interessant, meget tilgjengelig. Anbefales!

Erik Collett

Nasjonalgalleriet reddet?

5. november 2018 ble et vendepunkt i kampen for å redde Nasjonalgalleriet. Kulturminister Trine Skei Grande, direktør for Nasjonalmuseet og Sparebankstiftelsen DnB annonserte at det er inngått en samarbeidsavtale mellom Nasjonalmuseet og Sparebankstiftelsen med for å oppgradere Nasjonalgalleriet til et levende hus for kunstnerskap og kunstformidling og som en integrert del av Nasjonalmuseet. Ambisjonene som ble presentert er store med full oppgradering og bruk av alle etasjer, og alt dette i tråd med Aksjon Redd Nasjonalgalleriets kampsak fra 2008.

Aksjon Redd Nasjonalgalleriet hilser samarbeidet mellom Nasjonalmuseet og Sparebankstiftelsen velkommen. Vårt håp er at planlegging kan komme raskt i gang og komme frem til løsninger som tar ut det fulle potensialet av denne vakre og viktige bygningen.

Vi mener at det må tilrettelegges for

• at Nasjonalgalleriets historiske betydning respekteres og sikres i alle aspekter ved fremtidig bruk.

• at det tilrettelegges for at den gamle kunsten skal tilbake til Nasjonalgalleriet. Dette kan kombineres med andre utstillinger og aktiviteter i bygningen som samsvarer med byggets funksjon som nasjonalmuseum.

• at et oppgradert og levende Nasjonalgalleri skal være berikende i byplanmessig sammenheng, og ny publikumsinngang bør legges fra Tullinløkka.

• at et operativt og tilgjengelig Nasjonalgalleri skal sikre og styrke kunstens og kulturens plass i samfunnet.

• at bevaring av Nasjonalgalleriet er et nasjonalt anliggende, og må ikke betraktes som en «Oslo-sak»

Trine Skei Grande skal ha honnør for sin tålmodige og kraftfulle innsats for å redde Nasjonalgalleriet!

Aksjon Redd Nasjonalgalleriet

Erik Collett
Fredrik Torp
Kristian Vårvik